Hva holder deg tilbake? En guide for å deale med frykt

Et av spørsmålene jeg har stilt meg oftere de siste årene, er dette: Hva er det som holder meg tilbake? Jeg har fått overraskende svar.

Kanskje har du ikke sykt lyst til å bore inn i frykten din – men det kan faktisk være utrolig lærerikt å møte den.

Jeg husker da jeg begynte med personlig utvikling. Det var som regel kun fokus på å tenke positivt, sette seg mål, visualisere drømmefremtiden – og tro at alt ville løse seg. Og ja, det er mye kraft i å kjenne på de gode følelsene. Det har sin verdi, og er et utrolig viktig arbeid.

Men ofte er det ikke mangel på mål som holder oss igjen. Det er frykten som står i veien. Og den ser forskjellig ut fra person til person. Frykten styrer oss, mer enn vi tror.

For min del tok det lang tid før jeg turte å reflektere over hva jeg faktisk var redd for. Jeg ville jo fremover – nå mål, oppnå ting. Hva hadde frykt med saken å gjøre? Alt, viste det seg. For om du innerst inne vil noe, men har en erfaring av at det er utrygt, skummelt eller vanskelig – da trigger det noe i deg. Du mister energi, begynner å tvile, gir opp. Og så sitter du igjen med nok et ønske som ikke ble noe av.

Jeg har vært der mange ganger. Men da jeg begynte å utforske frykten, skjedde det noe. Jeg ble modigere. Jeg begynte å holde løftene til meg selv. Jeg gjorde ting selv om det var skummelt – jeg skrev boka, lagde programmet, tok action. Nesten som en naturlig konsekvens av å kvitte meg med frykt.

Men jeg føler det er mange misforståelser om frykt. Det er lett å si "møt frykten din" eller "gjør det likevel", men hvordan gjør man egentlig det – når frykten tar over hele systemet? Når alt i deg bare vil beskytte deg og ta deg vekk fra det?

Jeg har jobbet med følelsene mine i flere år, og fortsatt synes jeg det er vanskelig å kjenne på frykt. Jeg vil jo være sterk. Modig. Effektiv. Være positiv og løsningsorientert. Jeg har hørt alle de motiverende videoene. "Bare kjør på og aldri gi opp!" "Ingen grenser, bare muligheter."

Men hva med når det ikke føles sånn? Når det bare føles trangt og vondt og låst?

Frykt kommer snikende. Og når den gjør det, styrer den ofte kameralinsen din – fokuset ditt. Den får deg til å se verden gjennom en linse av usikkerhet. Den får deg til å tenke at du må gi opp eller gi f. Og da er det lett å slutte før du egentlig har begynt. Tenke seg vekk.

Et konkret eksempel: For noen dager siden kom jeg hjem fra deltidsjobben min i butikk. Jeg var frustrert. Irritert. Jeg måtte løpe hjem – bokstavelig talt – for å få ut energien (jeg pleier å ta buss i 20 minutter). Og da jeg endelig satte meg ned til middag, klar til å spise, presset en tåre seg frem. Myrna, kjæresten min, merket det med én gang.

Hun kjenner meg. Hun spurte: "Hva er det?" Og jeg ville ikke kjenne etter. Jeg ville bare spise. Men da vi begynte å snakke, kjente jeg etter hva som egentlig rørte seg på innsiden. Og under frustrasjonen lå en dypere frykt. En frykt for å bruke opp tiden og energien min på noe jeg egentlig ikke vil. En frykt for å gro fast. For å visne. For å ikke bruke gavene mine.

Det jeg egentlig elsker å gjøre – dele, formidle, hjelpe andre med refleksjon – det var blitt dyttet til siden. Jeg hadde tatt pause fra det. Og det gjorde vondt når jeg var ærlig med meg selv.

Det var skummelt å si høyt. For jeg er stolt av å ha fått den deltidsjobben. Jeg trengte den. Men jeg kjenner meg låst når jeg ikke gjør det som er meningsfullt for meg. At jeg ikke lever opp til mitt potensial, og det jeg egentlig er i stand til. At jeg blir trekt mellom to steder, og ikke kommer videre.

En ekte frykt for å visne – for å miste kontakten med det som gir livet mitt mening. For å ikke gjøre det jeg elsker. For å ikke bruke tid og energi på det jeg egentlig, innerst inne, vil: å dele. Å gi deg de ordene som kommer ut akkurat nå. For det er noe av det jeg elsker mest i hele verden. Jeg kunne gjort det uten å få betalt.

I starten kjente jeg på masse mening av deltidsjobben. Jeg hadde tatt tak i situasjonen, bygget meg litt opp igjen, fått avstand fra noen av prosjektene mine. Jeg trengte litt space. Jeg trengte å hente meg inn.

Men så kommer frykten. Veldig fort. Når jeg ikke kjenner på mening, kjenner jeg fort at jeg visner. Og det var det jeg følte. At jobben tok meg vekk fra det som ga meg energi. Det som først var mitt største ønske, ble plutselig min største barriere.

Det handlet ikke bare om mening, men også om økonomi. Jeg må bygge opp ting på nytt. Jeg må skape stabil inntekt. Jeg må redusere risiko. Jeg trenger mer økonomisk trygghet. Jeg har lyst til å si til samboeren min at jeg fikser det, men akkurat nå klarer jeg det ikke. Det gjør vondt. Det er fortsatt en del arbeid å gjøre, og det tar tid.

Men på en annen side var jeg også redd. Jeg har prøvd lenge med egne ting også. Da jeg startet bedriften min, slet jeg allerede etter ett år med å få ting til å gå rundt. Nå sitter jeg med små lån, gjeld, inkasso og småting som henger igjen på lange betalingsplaner.

Det påvirker selvtilliten min. Og det påvirker opplevelsen av å jobbe med mine egne prosjekter. Selvom jeg har lyst til å si at jeg er sterk, og at det ikke går inn på meg.

Så jeg tok en pause. Jeg trengte avstand. Jeg trengte å spørre meg selv: Hva er det jeg driver med? Er jeg på rett sted? Er det her jeg skal være?

Og hele kroppen min skrek: Nei. Dette er ikke det jeg vil.

Jeg vil tilbake til å bruke mest mulig av min tid og energi på å dele. På å gi videre. Men når jeg ikke får gjort det, så begynner jeg å se alt som står i veien som problemer og irritasjoner. Perspektivet mitt endres. Kameralinsa flyttes. Og da føles det også annerledes.

Jeg kjente på en frykt. Jeg fikk en knekk i selvtilliten når jeg ikke kunne fortsette på samme måte som før. Jeg følte meg som en som har prøvd og prøvd, og ikke fått det til. Ikke fått de resultatene jeg ville ha. Og så står jeg her og skal prøve igjen.

Fordi den siste erfaringen ikke gikk særlig bra, så blir frykten trigget og lager nytt drama.

"Hva nå?"
"Hva om det går like dårlig?"
"Hva om jeg driter meg ut igjen?"
"Hva om ingen vil få hjelp fra meg?"
"Hva om jeg bare er en vits?"

Frykten snakker høyt. Den prøver ikke å være slem. Den prøver å beskytte deg. Det er derfor den kan være så sneaky – den sniker seg inn for å trekke deg vekk fra det du egentlig vil.

Helt biologisk handler det om overlevelse. Ser du en krokodille, så skal du ikke tenke positivt og gå bort og leke med den. Du skal løpe. Du skal overleve. Dette er instinkter som bor inni deg som menneske.

Derfor er frykten også en dramaqueen. Oh yes. Den forsterker stemmen i hodet ditt. Den minner deg på alt som kanskje kan gå galt, for å skape en reaksjon hos deg.

Lytter du ikke, så skriker den: "Ikke prøv igjen!" Men det handler bare om beskyttelse.

Når du forstår det, at frykt bare vil hjelpe deg, så skjer det noe. Da blir ikke frykten bare kjip og noe dritt som står i veien – den blir en mulighet til å gå dypere inn i hvordan du forstår deg selv.

For når du tør å spørre: Hva er det jeg egentlig er redd for? Hvor kommer dette fra? – da skjer det noe.

Du begynner å forstå deg selv bedre. Fordi du utforsker en større del av deg. Akkurat som du får tilgang til flere sider i en bruksanvisning til å sette opp det du bygger.

Å se på begrensningene dine, hjelper deg å gå til roten av det du opplever og føler. Ofte handler det om tidligere erfaringer. Frykten for å bli avvist er sterkere om du har blitt avvist på en vond måte før. Frykten for å feile er vondere om du har gjort feil med konsekvenser før.

Følte du at det ikke var rom for deg til å feile, gråte eller uttrykke deg tidligere i livet, kan det skape ny frykt når du lever livet ditt nå. At du kjenner på utrygghet og indre uro. Men heldigvis er det en grunn til det. Det er for å beskytte deg fra å oppleve noe vondt igjen.

Med ny forståelse kan du enklere ta nye valg, valg som er i tråd med hjertet ditt og det som føles rett for deg. For nye erfaringer kan skape nye opplevelser. Å snu perspektiv og historien du forteller deg selv, er også enormt kraftfullt. Selv om det også bringer med seg følelser.

Kanskje har du tenkt på noe lenge uten å gjøre noe med det. Kanskje har du holdt det inni deg, aldri skrevet det ned, aldri sagt det høyt. Da blir det værende i kroppen og vokse seg større. Dette kan vi unføkke.

Når jeg har turt å stoppe opp og virkelig se frykten min i øynene, og spørre: "Hva vil du beskytte meg fra akkurat nå?" – da har jeg begynt å se klarere. Da kan jeg forstå at det henger sammen med noe som har skjedd tidligere. At jeg får en ny mulighet her og nå.

Det er en gave å møte frykten vår. En gave få av oss åpner. For vi bruker så mye tid på å unngå frykten. Men når vi går inn i den, så ser vi hva den egentlig er.

Og det er derfor jeg kjenner det jeg kjenner nå. Jeg skal tilbake på hesten. Jeg har trynet et par ganger, og jeg har noen sår. Men jeg lærer ikke å ri ved å stå og se på.

Riktignok har brukt de siste ukene på å bare se på. På det som har skjedd. Ikke gjort så mye med det. Det har vært helt bevisst. Jeg trengte ro. Jeg trengte å finne tilbake til hva jeg faktisk driver med – og hvorfor jeg gjør det.

Jeg har ikke lyst til å gjøre ting halvhjerta. Ikke fordi noen strategi sier det. Ikke fordi det er "smart." Jeg er ferdig med det. Jeg vil følge hjertet mitt. Jeg vil dele ærlig. Jeg vil ta deg med i de refleksjonene jeg selv gjør hver dag.

Fordi jeg har et ekte ønske om å forstå meg selv bedre – og gi det videre. Og akkurat nå føles det godt. Jeg har funnet noe som føles gøy, ekte, meningsfullt. Og jeg er så takknemlig for at du leser. At vil ta tak i ditt liv.

Før var frykten bare en barriere. Nå er den en kilde til innsikt. Og ikke minst – du kan møte den med kjærlighet.

For når du ser frykten din, kan du også se kjærligheten som ligger i den. Akkurat som en mor som sier: "Er du sikker på at det er lurt?" Hun sier det ikke for å stoppe deg. Hun sier det fordi hun elsker deg. Fordi hun vil at du skal være trygg.

Og det er det samme med deg selv. Frykten i deg sier: "Pass på!" – fordi du bryr deg om deg selv. Når du forstår det, kan du romme det. Du kan legge hånda på hjertet og si: "Det er greit. Jeg ser deg. Det er ok å være redd."

Du er ikke svak fordi du kjenner på frykt. Du er et menneske. Og frykten prøver bare å passe på deg.

Når jeg tør å kjenne etter, føle det, skriver det ned, snakker om det, reflekterer over det – da skjer det noe. Da løsner det. Da kan jeg justere kursen. Prioritere annerledes.

Da kan jeg finne tilbake til det som gir meg energi og mening. Tåken letter.

Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg satt meg ned og skrev. Lagde nyhetsbrev. Delte det jeg hadde på hjertet. Kjente gleden boble. Og plutselig kjente jeg på ny: "Shit, dette elsker jeg."

Jeg innså at jeg var utålmodig og stresset med å komme meg raskt tilbake, som også er en frykt jeg har jobbet mye med. At jeg tenker at jeg burde kommet lenger, gjort mer eller vært på et annet sted. Men akkurat nå er det dette som skjer. Og det er akkurat sånn det skal være. Det blir sjeldent bedre av jeg stresser enda mer. Det fikk meg til å akseptere det.

Frykten kom, men roet seg ned når jeg anerkjente den. Og hele kroppen bekreftet det. Dette er riktig. En ro senket seg, og smilet kom tilbake. Jeg trengte bare å føle på frykten, og innse at den hjalp meg. Det gjør meg mer fri.

• Så - hva holder deg tilbake?

• Hva er det du frykter – egentlig?

• Hva trenger du å se på, anerkjenne og kanskje møte med litt mer kjærlighet?

Det er ingen quick fix, og det er kun de modigste som våger å se på det og bli fri fra den.

Noen ganger trenger vi hjelp fra noen som kan støtte. Andre ganger holder det å stille de riktige spørsmålene, flytte kameraet litt – og se det hele fra et nytt perspektiv.

Uansett er frykten der for å hjelpe deg.

Og du står aldri fast når du lytter til deg selv, og aksepterer det du opplever og føler akkurat nå. Bruk det til din fordel.

Takk for at du våget å være nysgjerrig på frykten. Det sier mye om deg!

Send meg gjerne en melding på Instagram (@mariussoerlie) om noe traff deg. Eller hvis du bare vil dele dine refleksjoner.

Jeg heier på deg.