Refleksjoner: Hva som hjalp meg i møte økonomiske utfordringer
Jeg forsvant helt fra sosiale medier i sommer, og det var en veldig god grunn til det.
Det har vært måneder med uro, endringer og ærlige møter med meg selv. Økonomien har vært presset, jeg har forsøkt å selge bolig uten hell, og prosjektene jeg har lagt hjertet mitt i har ikke gitt de resultatene jeg trengte. Jeg prøvde febrilsk å få ting til å fungere, men det gjorde det ikke.
Til slutt måtte jeg erkjenne at jeg trengte en pause. Ikke en pause fra livet – men fra alt støyet. Jeg tok to deltidsjobber, ikke fordi jeg har sluttet å elske podcasten, skrivingen eller coachingen, men fordi jeg trengte stabilitet, et avbrekk, og rom til å se ting i et nytt perspektiv.
Det ble en hverdag med høyere tempo, nye mennesker og nye inntrykk. Og midt i det hele fikk jeg erfare det jeg har snakket om så mange ganger: hvordan motgang presser oss inn i situasjoner vi helst ville unngå, men som ofte blir våre største lærere.
Det tøffeste har vært følelsene som fulgte med. Hvem er jeg hvis jeg ikke er han som alltid følger drømmene sine? Hvis jeg ikke klarer å betale regningene mine? Jeg har kjent på mye skam – over å ikke lykkes, over å ikke strekke til. Før har jeg håndtert slike følelser ved å skyve dem unna. Utsette dem. Distrahere meg selv. Men denne gangen gjorde jeg det annerledes.
Jeg lot jeg dem være der. Jeg kjente på dem. På tårene, på frustrasjonen, på den gnagende følelsen av å ha feilet. Og det jeg ble minnet på igjen, var at det ikke er selve følelsen som er vondest – det er motstanden mot å kjenne den. Det er det vi er redde for.
Hva vil skje hvis jeg slipper til disse følelsene? Blir jeg knust og knekt for alltid? Det er tanker som kan dukke opp, og gjøre det vanskeligere å kjenne på hvordan jeg egentlig har det.
Fokuset som hjalp meg
I starten føltes det meste overveldende. Inkassovarsler, regninger, samtaler jeg ikke ville ta, forpliktelser jeg ikke hadde overskudd til å møte. Det var fristende å gi opp. Men jeg oppdaget igjen kraften i å ta én ting av gangen. Én regning. Én telefonsamtale. Én følelse. Vi mennesker har ikke fire bein – vi kan bare ta ett steg foran det andre. Når vi prøver å løse alt på en gang, drukner vi. Men når vi deler det opp, blir det mulig å håndtere.
Og her kommer aksept inn. Ikke som et tegn på å gi opp, men som en nøkkel. Å si: “Dette er situasjonen. Den er ikke som jeg ønsket, men den er som den er. Hva gjør jeg nå?”
Når vi slipper historien om at ting “burde vært annerledes”, trekker vi føttene opp av gjørma. Først da kan vi bevege oss fremover. For meg har aksepten gjort det mulig å være stolt – ikke av at ting gikk galt, men av måten jeg reiser meg på. Jeg har minnet meg selv på at vi alltid har det valget: å reise oss, uansett hvor dypt vi står i driten.
En viktig forskjell denne gangen er at jeg har involvert folk rundt meg. Jeg har delt hvor tøft det har vært, selv om det har vært ubehagelig. Før ville jeg aldri gjort det – jeg ville løst alt alene for ikke å “belaste” andre. Tenke at andre har mer enn nok med sitt.
Men å åpne opp har fjernet mye av tyngden. Det har fjernet et stort lass med ansvar fra skuldrene mine. Og venner rundt har meg fått muligheten til å hjelpe meg, ikke bare se meg lykkes. En rolleendring som satt langt inne å endre på, men som egentlig er en vinn-vinn på mange måter.
Jeg har også vært bevisst på å ta vare på meg selv: sikre nok søvn, spise godt, trene, gå i naturen, og bruke tid med samboeren og bonusdatteren min. Når jeg tar vare på meg selv, blir det lettere å møte problemer med et åpent, løsningsorientert tankesett. Har jeg null energi og overskudd, er det vanskelig å tenke ut hva jeg kan gjøre. Jeg starter alltid med dette, før noe annet. Basics, og en grunnmur av litt bedre vaner.
Før ville jeg elsket å dra på fest for å glemme eller spise masse drittmat som kebab, burger og enorme mengder sjokolade for å numme ubehaget. Men det hjelper ikke i lengden.
Selvom det er digg. Ooooff, det er godt med en pose smash eller en god babb. Selvsagt kan jeg spise det i ny og ned også, men gjør jeg det når ubehaget kommer, blir det destruktivt for meg. Det gjør at jeg ikke får følt det som har satt seg fast på innsiden.
En ny start
Jeg har fått jobb i omsorgsbolig, som er en spennende og givende jobb. Og jeg jobber i butikk. Jobben jeg har nå er ikke drømmejobben. Men den gir meg muligheten til å møte mennesker, tjene penger og bygge opp igjen stabiliteten. Det gjør meg faktisk stolt, fordi det viser at jeg reiser meg.
Jeg deler fordi jeg vet hvor lett det er å føle seg alene når livet raser. Og fordi jeg vet at følelsene ofte er den tyngste delen – ikke selve situasjonen. Heldigvis kan vi endre fokus. Når vi ser på det som vekst, forstår vi også at livet ikke er mot deg. Det er der for å guide deg mot en sterkere utgave av deg selv.
Når du ønsker mer styrke, får du ikke mer styrke. Du får utfordringer til å bruke styrken. Akkurat som du trener musklene dine.
Refleksjoner i møte med motgang:
Så hvis du står midt i motgang nå, spør deg selv:
Hvilke følelser prøver jeg å unngå å kjenne på?
Hva ville skje om jeg tok bare ett skritt i dag, i stedet for å prøve å løse alt?
Hvordan kan jeg møte meg selv med aksept, akkurat der jeg er nå?
Vi kan ikke alltid velge motgangen – men vi kan velge hvordan vi møter den. Og det valget er det ingen som kan ta fra oss.